Hvorfor er retur av tamiler til Sri Lanka problematisk?


Helt siden 80-tallet har Sri Lanka vært preget av konflikter mellom den singalesiske majoritetsbefolkningen i sør og den tamilske mindretallsbefolkningen nord-øst på øya. Tamilene ønsket lenge løsrivelse, og mange kjempet en væpnet kamp. Våren 2009 ble det tamilske opprøret brakt til ende: I en ekstrem offensiv aksjon knuste regjeringshæren den tamilske motstandsbevegelsen for godt. 70 000 sivile ble drept i løpet av få måneder, og krigsforbrytelsene var svært omfattende.

Noen hadde håpet krigens slutt ville bedre vilkårene for den tamilske befolkningen, at et samlet Sri Lanka ville gi like rettigheter for alle innbyggere. Nå, tre år senere, dokumenteres det stadig at utviklingen tar en helt annen retning. President Mahinda Rajapkase leder et regime som oftere og oftere omtales som autoritært, hvor det skjer omfattende overgrep mot den tamilske sivilbefolkningen. Staid Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og International Crisis Group leverte i 2012 flere rapporter om omfattende bruk av overvåkning, tvangsforflytninger, forsvinninger, tortur og vilkårlige henrettelser. Det militære nærværet i tamilenes kjerneområder nord og øst er massivt: 16 av 19 divisjoner i den Sri Lankiske hæren er plassert her, hvilket innebærer en soldat per tredje sivil tamil. Tamilske kvinner med tilknytning til LTTE blir i særlig grad utsatt for grov seksualisert vold. Buddhistiske tempel bygges og blir stående tomme, som rene maktdemonstrasjoner, midt i rene hinduistiske og kristne tamilske nabolag. Regjerningen endrer bevisst den sosio-kulturelle demografien ved å fjerne tamilske navn på gater og steder i nord og øst. Sri Lanka er rangert som et av de verste landene i Asia med hensyn til presse- og ytringsfrihet. I løpet av de siste årene har mange journalister forsvunnet eller blitt funnet torturert og drept, flere på åpen gate (blant annet journalist i Sunday Leader Faraz Shaukarally som 15.02.13). Mange har flyktet landet. FNs menneskerettighetsråd opplever situasjonen så vidt alarmerende at de 22.03.12 vedtok en resolusjon mot Sri Lanka.

Strømmen av tamiler som flykter fra Sri Lanka er stor. Mange flykter til India og lever i det skulte for indiske myndigheter i ytterste fattigdom. Andre tar båtveien de 510 milene til Australia. Antall tamilske asylsøkere til Australia var 30 ganger høyere i 2012 enn i 2011. Nest etter flyktninger fra Afghanistan er Sri Lanka det landet det kommer flest flyktninger fra til Australia.

Likevel returnerer Norge tamilske asylsøkere i stor skala. UDI stoler åpenbart først og fremst på informasjon fra makthaverne på Sri Lanka. De må enten være ukjente med, eller velger å overhøre rapporter fra Human Rights Watch (HRW) og Freedom from Torture (FFT), som i 2012 kom med flere rapporter der de påviser grov tortur og omfattende seksuelle overgrep mot tamiler som returnerer til Sri Lanka. Dette skjer både ved tilbakekomst, eller senere ved arrestasjoner fra politi og militære. I de fleste tilfellene hadde offeret en faktisk eller oppfattet tilknytning til LTTE, enten direkte eller gjennom nære familiemedlemmer. Varigheten varierer fra to dager til mer enn seks måneder. Rapporten dokumenterer tortur mot tamiler som har lovlig oppholdstillatelse i Storbritannia og som kunne returnere. De som derimot blir deportert som asylsøkere fra vesten og ikke har noen returmulighet, er i langt større søkelys for myndighetene. Mørketallene for slike tilfeller er stor, i et samfunn der fri presse og informasjonsflyt er så å si fraværende. Rapportene fra HRW og FFT er tatt til etterretning i Storbritannia: I fjor høst stanset britiske høyesterett flere ganger retur av tamilske asylsøkere fordi den er i strid med forpliktelsen til å gi beskyttelse mot tortur.

Det er mindre og mindre grunn til å ha tillit til regimet på Sri Lanka, når de beskriver situasjonen for tamilene. Et overveldende antall rapporter og undersøkelser tyder på at mange lever under et veldig press og med høyst uklare utsikter. UDI innser at situasjon i nord og øst er for farlig til at tamilske asylsøkere kan returneres til sitt hjemmeområde. En henviser dem derfor til et liv som «internflyktning» i hovedstaden Colombo. I praksis er det å henvise slike til et liv på gata, i en by der de ikke engang kan språket som snakkes. Her har familien ingen som verken kan eller vil gi familien beskyttelse og hjelp. For alenemødre uten familie eller kontakter er dette en svært utrygg tilværelse. Samtidig kommer et økende antall rapporter om overgrep mot tamiler også i hovedstaden, særlig de som har hatt tilknytning til LTTE. I et land hvor tamiler har blitt en mer utsatt og forfulgt gruppe enn noensinne, synes det som russisk rulett å plassere barn i dette landskapet.

Krigen på Sri Lanka ble avsluttet i 2009. Norge begynte da å returnere tamiler i stor skala. Samtidig har den norske ambassaden over flere år hjulpet ut tamiler som anses for å være i fare på Sri Lanka, med i all hemmelighet å kjøpe flybilletter og skaffe dem politisk asyl i Norge. Tidligere utviklingsminister Erik Solheim uttalte om dette: «Sri Lanka er helt klart et sted der folk utsettes for ulike former for forfølgelse.» (Aftenposten 13.05.11) Med en hånd henter vi altså tamiler utsatt for forfølgelse til Norge. Med den andre sender vi slike tilbake. Norsk utenrikstjeneste ser ut til å forstå situasjonen bedre enn UDI.

(Alle påstandene ovenfor er omfattende dokumentert ved artikler, rapporter og TV-reportasjer under «Dokumentasjon».)