Helt siden 80-tallet har Sri Lanka vært preget av konflikter mellom
den singalesiske majoritetsbefolkningen i sør og den tamilske
mindretallsbefolkningen nord-øst på øya. Tamilene ønsket lenge løsrivelse, og
mange kjempet en væpnet kamp. Våren 2009 ble det tamilske opprøret brakt til
ende: I en ekstrem offensiv aksjon knuste regjeringshæren den tamilske motstandsbevegelsen
for godt. 70 000 sivile ble drept i løpet av få måneder, og
krigsforbrytelsene var svært omfattende.
Noen hadde håpet krigens slutt ville bedre
vilkårene for den tamilske befolkningen, at et samlet Sri Lanka ville gi like
rettigheter for alle innbyggere. Nå, tre år senere, dokumenteres det stadig at
utviklingen tar en helt annen retning. President Mahinda Rajapkase leder et
regime som oftere og oftere omtales som autoritært, hvor det skjer omfattende
overgrep mot den tamilske sivilbefolkningen. Staid Menneskerettighetsorganisasjoner
som Amnesty International og International Crisis Group leverte i 2012 flere
rapporter om omfattende bruk av overvåkning, tvangsforflytninger,
forsvinninger, tortur og vilkårlige henrettelser. Det militære nærværet i
tamilenes kjerneområder nord og øst er massivt: 16 av 19 divisjoner i den Sri
Lankiske hæren er plassert her, hvilket innebærer en soldat per tredje sivil
tamil. Tamilske kvinner med tilknytning til LTTE blir i særlig grad utsatt for
grov seksualisert vold. Buddhistiske tempel bygges og blir stående tomme, som
rene maktdemonstrasjoner, midt i rene hinduistiske og kristne tamilske nabolag.
Regjerningen endrer bevisst den sosio-kulturelle demografien ved å fjerne
tamilske navn på gater og steder i nord og øst. Sri Lanka er rangert som et av de verste landene i Asia med hensyn til presse- og
ytringsfrihet. I løpet av de
siste årene har mange journalister forsvunnet eller blitt funnet torturert og
drept, flere på åpen gate (blant annet journalist i Sunday Leader Faraz Shaukarally som 15.02.13). Mange har flyktet landet. FNs
menneskerettighetsråd opplever situasjonen så vidt alarmerende at de 22.03.12 vedtok
en resolusjon mot Sri Lanka.
Strømmen av tamiler som flykter fra Sri Lanka er stor. Mange
flykter til India og lever i det skulte for indiske myndigheter i ytterste
fattigdom. Andre tar båtveien de 510 milene til Australia. Antall tamilske asylsøkere
til Australia var 30 ganger høyere i 2012 enn i 2011. Nest etter flyktninger
fra Afghanistan er Sri Lanka det landet det kommer flest flyktninger fra til
Australia.
Likevel returnerer Norge tamilske asylsøkere i
stor skala. UDI stoler åpenbart først og fremst på informasjon fra makthaverne
på Sri Lanka. De må enten være ukjente med, eller velger å overhøre rapporter
fra Human Rights Watch (HRW) og Freedom from Torture (FFT), som i 2012 kom med flere
rapporter der de påviser grov tortur og omfattende seksuelle overgrep mot tamiler
som returnerer til Sri Lanka. Dette skjer både ved tilbakekomst, eller senere
ved arrestasjoner fra politi og militære. I de fleste tilfellene hadde offeret en
faktisk eller oppfattet tilknytning til LTTE, enten direkte eller gjennom nære
familiemedlemmer. Varigheten varierer fra to dager til mer enn seks måneder. Rapporten
dokumenterer tortur mot tamiler som har lovlig oppholdstillatelse i
Storbritannia og som kunne returnere. De som derimot blir deportert som
asylsøkere fra vesten og ikke har noen returmulighet, er i langt større søkelys
for myndighetene. Mørketallene for slike tilfeller er stor, i et samfunn der fri
presse og informasjonsflyt er så å si fraværende. Rapportene fra HRW og FFT er
tatt til etterretning i Storbritannia: I fjor høst stanset britiske høyesterett
flere ganger retur av tamilske asylsøkere fordi den er i strid med forpliktelsen
til å gi beskyttelse mot tortur.
Det er mindre og mindre grunn til å ha tillit til regimet
på Sri Lanka, når de beskriver situasjonen for tamilene. Et overveldende antall
rapporter og undersøkelser tyder på at mange lever under et veldig press og med
høyst uklare utsikter. UDI innser at situasjon i nord og
øst er for farlig til at tamilske asylsøkere kan returneres til sitt
hjemmeområde. En henviser dem derfor til et liv som «internflyktning» i
hovedstaden Colombo. I praksis er det å henvise slike til et liv på gata, i en by der de ikke engang kan språket som snakkes. Her har familien ingen som verken kan eller vil gi familien beskyttelse og hjelp. For
alenemødre uten familie eller kontakter er dette en
svært utrygg tilværelse. Samtidig kommer et økende antall rapporter
om overgrep mot tamiler også i hovedstaden, særlig de som har hatt tilknytning
til LTTE. I et land hvor tamiler har blitt en
mer utsatt og forfulgt gruppe enn noensinne, synes det som russisk rulett å
plassere barn i dette landskapet.
Krigen på
Sri Lanka ble avsluttet i 2009. Norge begynte da å returnere tamiler i stor
skala. Samtidig
har den norske ambassaden
over flere år hjulpet ut tamiler som anses for å være i fare på Sri Lanka, med
i all hemmelighet å kjøpe flybilletter og skaffe dem politisk asyl i Norge.
Tidligere utviklingsminister Erik Solheim uttalte om dette: «Sri Lanka er helt klart et
sted der folk utsettes for ulike former for forfølgelse.» (Aftenposten
13.05.11) Med en hånd henter vi altså
tamiler utsatt for forfølgelse til Norge. Med den andre sender vi slike
tilbake. Norsk utenrikstjeneste ser ut til å forstå situasjonen
bedre enn UDI.
(Alle påstandene ovenfor er omfattende dokumentert ved artikler,
rapporter og TV-reportasjer under «Dokumentasjon».)
